Conpot

Staten tjener på fortiden

På litt over ti år har statlig støtte til vern av gamle bygninger utløst privat innsats verdt én milliard kroner.

Slik ”tjener” staten på kulturminner:

  • Et typisk prosjekt er på 300 000 kroner, hvorav staten bidrar med 100 000 kroner gjennom Norsk Kulturminnefond.
  • Tjenester og materialer som brukes er momspliktig, som betyr at 60 000 kroner kommer tilbake til statskassen i første ledd.
  • Videre går 60 prosent av kostnadene, 180 000 kroner, til lønninger til håndverkere og andre fagfolk. Gitt en skattesats på 45 prosent kommer 81 000 kroner tilbake til stat og kommunekasse. I tillegg kommer arbeidsgiveravgift på 25 prosent, som av 180 000 kroner blir 45 000 kroner.
  • Bonus: Et berget kulturminne, lokal næringsdrift og et hus eller anlegg i bruk.

Fra 2003 til i dag har rundt 2500 private eiere av kulturminner fått statlig støtte til restaurering og reparasjoner. 248 millioner statlige kroner har utløst privat initiativ verdt 800 millioner kroner, ifølge beregninger fra Fortidsminneforeningen.

Med årets tildeling nærmer beløpet seg én milliard.

– Hver tildelte krone kan multipliseres med tre for å finne den egentlige verdien. Eieren spytter i egne midler og arbeidsinnsats, lokalt næringsliv får oppdrag og staten får skatteinntekter. Bonusen er et berget kulturminne, sier generalsekretær Ola H. Fjeldheim Fortidsminneforeningen.

Mye går tapt

Nærmere 6000 bygninger i Norge er fredet, som er den strengeste formen for vern. Når et byggverk eller et miljø fredes, det være seg gravhauger, helleristninger, fangstgroper og hustufter, er det fordi det har betydning for hele nasjonen. Støtten til vern kommer i sin helhet fra staten, gjennom Riksantikvaren.

Verneverdige kulturminner er det mange flere av, og de har et mindre strengt vern. Støtte til restaurering kan søkes fra Norsk Kulturminnefond, som deler ut 55-60 millioner kroner årlig. Søknadsfrist er 1. november.

En kartlegging fra 1992 anslo antallet kulturminner til litt over 500 000. Kulturminner kan være hus, låver, stabbur og naust, men også fartøyer, gravhauger, stier og historiske hageanlegg.

Utfordringen er at de ofte eies av private, som ikke er pålagt å holde dem i stand. Fortidsminneforeningen anslår at 1,5 prosent av kulturminnene går tapt årlig. Det er tre ganger mer enn hva Stortinget har vedtatt som akseptabelt.

– Kulturminnefondet er et av de viktigste virkemidlene vi har fordi de går inn og bidrar i det avgjørende øyeblikket da eieren bestemmer seg for om han skal ivareta stabburet, uthuset eller naustet og søke støtte, eller om han bare skal la bygget fare fordi det er upraktisk og nedslitt, sier Fjeldheim.

Nei til halv milliard

Et typisk prosjekt som søker Kulturminnefondet om støtte er på cirka 300 000 kroner, for eksempel et nytt tak. Av dette bidrar fondet med 100 000 kroner, resten kommer fra eieren.

– Med andre ord gir staten 100 000 kroner i støtte og får kulturminnevern verdt 300 000 kroner tilbake, sier direktør Simen Bjørgen i Norsk Kulturminnefond.

Men midlene fondet har å dele ut står ikke i stil til etterspørselen.

– Hadde vi kunnet gitt drahjelp til alle søknader i fjor, ville det ha utløst innsats fra private eiere verdt 650 millioner kroner. Satt på spissen sa staten i fjor nei til en halv milliard kroner til bevaring av kulturminner, når effekten av fjorårets støtte trekkes ifra, sier Bjørgen.

Mange av prosjektene foregår i distriktene, med kortreiste materialer. Det betyr arbeid og aktivitet. Flere sagbruk i landet har opparbeidet spesialkompetanse på leveranse av materialer til bygningsvern. Materialet som etterspørres har gjerne spesielle dimensjoner, og må være av høy kvalitet fordi bygget skal vare svært lenge. Trelastmarkedets masseproduksjon er av en lavere kvalitet.

– Lokal kunnskap er viktig i restaureringen, vern av kulturminner ivaretar tradisjonskompetanse. For eksempel er hus fra før 1950 bygget annerledes. De ’’pustet’’ og var uten dampsperre. Da må håndverkere vite hvordan slike hus fungerer før de pusses opp, sier Bjørgen.

Nye holdninger

Men hvorfor bruke så mye penger på gamle ting?

– Gamle hus og miljøer er viktig historiedokumentasjon. Du kan skrive en hel bok som dokumenterer fortiden, men det gir en helt annen effekt å gå i et gammelt hus, kjenner tjærelukta i en stavkirke, sier Ola H. Fjeldheim i Fortidsminneforeningen.

Den gryende bevisstheten om tingenes kulturelle verdi ble for første gang formelt uttrykt i lovs form i 1893, da lov om kirker og kirkegårder ble vedtatt. En rekke stavkirker og steinkirker fra middelalderen var fram til da revet fordi de var ansett som gamle og ubrukelige.

– Det er som ansees som verdiløst nå kan anses som verdifullt om noen år. På 1800-tallet ville lokale eiere av stavkirkene selge dem for riving. Fortidsminneforeningen kjøpte dem. I dag syns alle dette er flott. Norge er blitt stavkirkelandet, sier Ola H. Fjeldheim.

Stikkord: